Langs Telemarkskysten 
fra Ellingsvika til Mule Varde-hytta

Foto: Henriette Hack

I lang tid har jeg gått og tenkt på det å gå hele kyststien fra sør i Kragerø til nord i Porsgrunn. Siste uka i august 2018 kom endelig tidspunktet hvor drømmen ble virkelighet. Sekken ble pakket og jeg ble satt av langt nede i Kragerøs skoger med reisefølge. Det som gjorde denne turen til en ren fornøyelse var at vi har så mange mil med perfekt holdte stier. Dugnadsgjengen skal virkelig ha skryt for den fantastiske jobben de gjør.

Tekst og foto: Henriette Hack

Midt på dagen 26. august ble Anja, Enja og jeg kjørt ut til Ellingsvika. Ved godt mot satte vi kursen mot Stangnes. Stangnes var i 2018 stengt på grunn av renovering, men åpner igjen for vaffelsalg i helgene fra pinsa 2019. Her hadde vi en liten matpause og hilste på noen tyskere som var på sykkeltur før vi etter en liten stund fant en plass å overnatte ved et lite vann. Her var det muligheter for både telt og hengekøye, og vi gjorde oss klare for en deilig sommernatt i friluft - Anja i hengekøye, Enja og jeg i telt. Klokken rakk å bli ca. 4 før det kom en regnskur og vipps var vi alle i teltet.

Dagen etter startet med opphold, men etter et par timer på vei mot Kragerø kom regnet, og vi fikk god bruk for regntøyet i sekken. Etappen mot Stabbestad er utrolig flott, med fin utsikt ut i havgapet. Det er mye svaberg, og med regn var det noen steder litt utfordrende med tung sekk på ryggen. Denne strekka kan også fint deles opp i flere etapper om man ønsker, men vi hadde et mål i sikte og måtte gå videre i regnet - Vi skulle sove på Øitangen.

Vi tok båten fra Stabbestad til Kragerø og fikk tid her til en tur på butikken for påfyll av mat til en bedre middag på Øitangen, mens vi ventet på neste båt som tok oss ut til Jomfruland. Fra tårnbrygga er det ikke lange turen inn til Øitangen hvor vi hadde booket oss inn i bygget som heter Forvalterboligen. Ganske våte var det deilig denne natten å skulle sove inne med muligheter både for dusj og tørking av klær. Det føltes egentlig litt typisk at det skulle regne den ene dagen mens vi gikk kyststien i en ellers rekordtørr og varm sommer!

Denne kvelden var vi ekstra heldige for Ola som jobber på Fuglestasjonen på Jomfruland skulle ut og fange vadere om natten, noe vi selvfølgelig ville være med på. På fuglestasjonen kan man forhåndsbestille omvisning og være med å lære mer om hva de gjør. Etter et par timer ute i fjæra, hvor Ola lærte oss om noen av vaderne langs kysten vår, fikk vi være med inn for å ringmerke. Spesielt fangsten og ringmerkingen av to tjeld var en magisk opplevelse, og vi lærte mye om hvordan nettopp denne ringmerkingen bidrar til forskning og forståelse av mange av Norges fugler.

Neste dag gikk turen tilbake til tårnbrygga hvor båten tok oss tilbake til Kragerø og det var på nytt tid for å fylle opp for ferden videre. En del planlegging av måltider må til når man skal bære med seg alt man trenger for 1 uke på tur med sekk. Det fine med denne strekningen er likevel at du nesten hver dag kommer forbi et sted hvor det finnes en matbutikk. Dermed kan du begrense litt hva du kjøper med deg og fylle på etter hvert.

Innen vi kom oss til Kragerø var klokken blitt mer enn vi hadde planlagt, da vi hadde unnet oss litt lengre tid på morgenen fordi vi hadde merket fugl til langt på natt. Vi la av sted med mål om å komme oss forbi Helle. Dette er også en fin strekke som starter med et nydelig utsiktspunkt over Kragerø. Videre på ruta er det lagt inn flere utsiktspunkt som man kan nyte på veien. Champagnetoppen var en av de vi valgte å ta en titt på før turen gikk ned til badeplassen ved Berg som også har fine rastemuligheter både med strand og brygge.

Når vi kom til Helle begynte det å bli skumring, så vi måtte se oss rundt etter et sted å sove. Vi endte opp rett ved stien ved Moltemyra, som kanskje ikke var det beste stedet, men vi fikk satt opp teltet og hengt opp hengekøye. Her ble det taco, hvor kjøttet hadde blitt forhåndsstekt på Øitangen, før vi fornøyd la oss til å sove.

Det var blitt onsdag og Anjas siste turdag. Dagens mål var å få henne til Valle innen klokken 17 for å bli plukka opp, mens jeg skulle gå videre til Trosby. Vi hadde kommet litt kortere enn planlagt dagen før og stålsatte oss for en tøff dag med tung sekk.

Med godt humør og kjempeflott vær rakk Anja transporten fra Valle. Jeg la så ut på den videre ferden alene. Stien fra Valle til Trosby syntes jeg var veldig flott, og etter en etappe i mye skog åpnet det seg opp og jeg fikk en fantastisk strekning helt nede i bølgebruset i skjærgården. På Trosby finnes det både matbutikk og campingplass så her var det muligheter for overnatting og påfyll i sekken.

Videre gikk etappen fra Trosby til Rognsåsen. Dette er også en fantastisk strekke, med masse bademuligheter og en del både fastboende og hyttegjester ganske tett på stien. Kroppen begynte å kjenne på mange dager på tur, og med en enda tyngre sekk siden jeg nå gikk alene, kjentes det godt i hoftene. Et bad på Ivarsand og det å omsider få henge opp hengekøya på toppen av Rognsåsen og se sola både gå opp og ned, gjorde at såre føtter føltes bedre. Her, sovende i hengekøya mi rett ved en av fjorårets mest besøkte Ti-Toppere, var det turgåere å hilse på både seint og tidlig. Det er rart hvordan det alltid er lettere å prate med folk når man er på tur.

Etter en litt lat morgen gikk turen videre mot neste mål; øyhopping i Eidangerfjorden. Først ventet min personlige favorittetappe på kyststien, Rogsåsen til Langesund, og videre etter dette en sti jeg aldri hadde gått, Langesund til Stathelle. Turen gikk så videre til Brevik for å ta båten ut til en av øyene. Vel fremme i Brevik falt valget på å ta båten ut til Sandøya og vandre over til Løvøya for natten. Her finnes det masse muligheter på de forskjellige øyene og tilbudet blir stadig utviklet.

Siste dagen av turen var kommet, Enja og jeg tok fergen inn til Brevik igjen og vandret langs kyststien i Porsgrunn på vei til Mule Varde-hytta som var vårt endelige mål. Per i dag er det ikke komplett kyststi resten av veien til grensen til Vestfold, men det er også en fin strekke som for det meste går helt i vannkanten, er veldig sentrumsnær og tilgjengelig med buss. Denne strekningen kan du lese mer om i neste artikkel.

Vel fremme på Mule Varde kunne jeg se tilbake på 130 km med fantastisk natur. Jeg traff på masse hyggelige mennesker og opplevde alt av vær. Om du faller for fristelsen til å prøve deg på hele turen du også, har lyst til å ta det i dagsetapper eller kanskje ta deler av strekningen som en helgetur, er helt opp til deg, men en ting er sikkert: man trenger ikke dra langt vekk for å få fantastiske naturopplevelser for livet. God tur!

Denne teksten står på trykk i medlemsbladet, Turglede 2019. Klikk på knappen under for å lese hele den digitale versjonen av bladet, eller kom innom tursenteret i Skien for en papirversjon!