Himmelriket venter på deg

Svaberga i Himmelriket er så unike at de virkelig må kjennes på kroppen.
Svaberga i Himmelriket er så unike at de virkelig må kjennes på kroppen.

Et av de mest populære turmålene på Gautefallheia i Drangedal gjennom en årrekke har utvilsomt vært turen opp til Jørundskarsvåene, eller populært kalt «Himmelriket». Denne særegne og fascinerende dalgropa minner mest av alt om et kjempestort, naturlig romersk amfiteater.

Det beste utgangspunkt for turen inn til Himmelriket er å parkere bilen på Gautefall skisenters parkeringsplass og gå nordover herfra. 

Hold til høyre
Gå den blåmerkede løypa som snart går over i sti bakom huset til snøkanonanlegget og deretter i bru over Langmyrbekken. Nå skifter terrenget mellom bart berg, noen små myrpartier og furuskogsmark. På det blankskurte fjellet like før stikrysset i Kvitbergstea, bør en legge merke til fine, lyse kvartsårer (pegmatittganger) i granitten. Det er disse stripene som har gitt navnet til Kvitbergheia. Like etterpå, etter en kilometers gange, deler stien seg.
Den fineste veien å gå inn til Himmelriket og se den flotte og spesielle dalgropa åpenbare seg, er å komme fra øst, så gå derfor til høyre. 

Som et romersk amfiteater
Sommerløypa følger stedvis samme trasé som vinterløypa, men vi følger de lave pålemerkene med blåfarge (noen er også røde) på toppen. Idet man runder høydepunktet på løypa, åpner ei ny dalgrop seg framom. Her er det verdt å ta en liten stopp og virkelig nyte og studere de flotte fargenyansene som har dannet seg på den blankskurte dalsiden – i grønt, rødbrunt, hvitt og svart. 
Når man så kommer ned i Himmelriket (Jørundskarsvåene) – ja, for man gjør faktisk det på Gautefallheia – så oppdager man denne velde av titusenårgammel, glattslipt granitt. Like før man kommer ut på svaberga står ei postkasse med gjestebok oppi. Mange skriver en hyggelig hilsen og noterer sitt navn og hjemkommune i Himmelrikets gjestebok, og nå har du også sjansen. Turen så langt har vært 2,5 kilometer, og det er like langt igjen. Her er det fint med en rast, men ikke lag noe bål. Det ødelegger det unike, glattslipte fjellet her.
På stille dager erfarer en også hvor godt stemmen bærer i dalgropa her. En frilufts konsertsal, kan man nesten si, – men så har det da også vært arrangert flere konserter her oppe! Prøv selv din egen stemme, eller kanskje ei fløytetrille? 
- Ekko!...

Slåttelandet
Verdt å legge merke til er myra i dalbunnen. Folket på Gautefall vestre, slik som på de fleste andre gårder som hadde tilgang til heislått, drev med myrslått i gamle dager. Siste året det ble drevet slått på myra var sommeren 1945, da brødrene Kittil og Tjøstel sammen med faren Gunstein Gautefall slo her for siste gang. Høyet ble kjørt hjem på snøføre ettervinteren 1946.
Myrene ble vanligvis slått annenhvert år, noen steder hvert tredje år, slik at myra «kunne ta seg igjen», som de sa. Ofte ble myrhøyet lagt i stakker, men på Gautefall vestre hadde de så mange høybuer på heia at de oppbevarte høyet som oftest der. Graset ble lagt til tørk ute for så å bli båret inn i høybua. Jørundskårbua ble bygd på slutten av 1800-tallet, og er den siste av høybuene som står på Gautefallheia. 

Vi fortsetter opp svaberga mot sørvest og oppe på høyden møter vi den rødmerka DNT-løypa. Vi tar til venstre og går utforbakkene nedover Kvitbergheia mot stikrysset i Kvitbergstea, som vi passerte på opptur. Så holder vi til høyre og tar samme vei ned som da vi gikk opp fra stikrysset og tilbake til parkeringsplassen ved skisenteret.


(Utdrag fra boka: 40 turer i Drangedal og Gautefall)
Tekst og foto: Kjell Peder Haugene

En fottur til Himmelriket må man sette av tid til når man er på Gautefallheia.

Svaberga under Jørundskar er nærmest unike. I det laveste passet på fjellryggen til høyre ligger bjørnehiet i Jørundskarheia.

Den godt over hundre år gamle høyløa ved hytta på Jørundskarstea er den aller siste som står på Gautefallheia, og var i bruk fram til 1946.

Skrevet av Hanne Findal 19. september 2016